Det finnes relasjoner som ikke tar slutt på grunn av hat eller likegyldighet, men fordi man velger å avslutte kontakten. Enkelt og greit fordi jo mer man snakker sammen, jo lettere er det å gli inn i følelser som blir utydelige og vanskelige å kontrollere.
I begynnelsen er det bare noen få hilsener, noen uforpliktende ord. Men etter hvert blir denne nærheten til en vane, og plutselig oppdager vi at vi venter på meldingene deres, savner stemmen deres, og at hjertet slår raskere over de minste ting.
Likevel kan ikke alle følelser fortsette, og ikke alle historier får en fullstendig slutt. Noen ganger er det klokeste valget ikke å gå videre, men å stoppe i tide. Å bryte kontakten handler ikke om å glemme, men om å beskytte hjertet fra unødvendig forvirring – og samtidig bevare respekten for hverandre.
For noen følelser, jo dypere de går, jo lettere er det å bli fanget i en spiral av unødvendige emosjoner. Og kanskje er den beste måten å elske noen på, å beholde avstanden, i stedet for å la følelsene krysse grenser og bli til sår.
Stillheten hjelper oss å vende tilbake til oss selv – å kjenne, frigjøre og slippe taket innenfra. Når hjertet får tid til å lege, vil vi se det som ligger skjult i dypet: at denne relasjonen egentlig ikke tilhørte oss, men bare var et møte, en del av veien. De kom inn i livet vårt for en kort stund, og deretter fikk vi tilbake friheten – slik den alltid har vært vår.
-TrineK-
