Du har fått høre det før.
At du er for mye.
For følsom.
For intens.
For krevende.
Så du begynner å justere deg.
Du sier mindre.
Føler mindre.
Ber om mindre.
Du prøver å bli lettere å elske.
Men vet du hva som skjer da?
Du mister deg selv.
Ikke fordi du gjør noe galt.
Men fordi du prøver å passe inn
der du egentlig ikke hører hjemme.
Du er ikke for mye.
Du er bare for mye
for noen som gir for lite.
Og når du er på feil sted…
vil alt ved deg føles feil.
Men det betyr ikke at du er problemet.
Det betyr bare
at du må flytte deg.
Ikke bli mindre.
Men bli der du kan være deg selv.
DU VET DET ALLEREDE – MEN DU VIL IKKE INNRØMME DET
Det starter alltid stille.
En følelse.
Noe som ikke stemmer helt.
Ikke stort nok
til at du reagerer.
Men tydelig nok
til at du merker det.
Og du gjør det vi alle gjør.
Du forklarer det bort.
Jeg overtenker…
Det er sikkert ikke sånn…
Jeg må bare slappe av…
Men følelsen forsvinner ikke.
Den bare blir svakere
fordi du ignorerer den.
Og over tid…
blir du vant til den.
Det som føltes feil
begynner å føles normalt.
Og det er der du mister deg selv.
Ikke i ett øyeblikk.
Men i små valg
du tar hver dag.
Valg hvor du går imot deg selv
for å bevare noe som ikke er riktig.
Og en dag…
blir det tydelig.
Ikke fordi noe nytt skjer.
Men fordi du ikke klarer
å ignorere det lenger.
Og det verste?
Du visste det hele tiden.
– TrineK
