Tro på deg selv før andre gjør det

Hva om jeg fortalte deg at den personen som har holdt deg mest tilbake gjennom livet, kanskje ikke er foreldrene dine, eksen din, sjefen din eller menneskene som tvilte på deg?

Hva om den personen er deg selv? Det er et ubehagelig spørsmål.

Men det er et spørsmål jeg har måttet stille meg selv mange ganger. For sannheten er at de fleste av oss ikke mangler drømmer.

Vi mangler troen på at vi er verdige dem. Vi ønsker å starte noe nytt.

Vi ønsker å søke den jobben. Vi ønsker å si vår mening.

Vi ønsker å sette grenser.

Vi ønsker å følge hjertet vårt. Men så kommer stemmen.

Den stille stemmen inni oss. Stemmen som hvisker:

«Hvem tror du at du er?»

«Du er ikke flink nok.»

«Hva om du mislykkes?»

«Hva vil andre tenke?»

«Noen andre kan dette bedre enn deg.»

Og før vi vet ordet av det, har vi stoppet oss selv. Ikke én gang.

Men hundre ganger.

Jeg tror mange mennesker går gjennom livet og venter på tillatelse. Tillatelse til å tro på seg selv.

Tillatelse til å ta plass. Tillatelse til å være synlige. Tillatelse til å være lykkelige.

De venter på at noen skal se potensialet i dem. På at noen skal velge dem.

På at noen skal bekrefte at de er gode nok. Men det skjer ikke alltid.

Noen ganger kommer ingen.

Noen ganger må du være den første som tror på deg selv. Og det er kanskje den vanskeligste reisen av alle.

For når du begynner å tro på deg selv, betyr ikke det at frykten forsvinner.

Det betyr at du velger å gå videre selv om frykten er der. Mange tror selvtillit er noe man enten har eller ikke har. Det stemmer ikke.

Selvtillit bygges.

Den bygges hver gang du gjør noe du er redd for. Den bygges hver gang du reiser deg etter et nederlag.

Den bygges hver gang du velger handling fremfor tvil.

De mest selvsikre menneskene jeg kjenner, er ikke mennesker som aldri tviler. Det er mennesker som har lært å handle selv når de tviler.

Og kanskje er det akkurat der vi tar feil.

Vi tror vi må føle oss klare før vi begynner. Men de fleste blir klare fordi de begynner. Tenk på alt du har overlevd.

Alt du har kommet deg gjennom.

Alle utfordringene du en gang trodde skulle knuse deg. Likevel står du her.

Sterkere enn du var.

Klokere enn du var.

Modigere enn du var.

Hvorfor er det da så lett å tro på alle andres styrke, men ikke på din egen? Hvorfor ser vi talentet hos andre, men overser det i oss selv?

Hvorfor heier vi på alle rundt oss, mens vi kritiserer oss selv? Kanskje fordi vi kjenner alle våre svakheter.

Men vi glemmer å se alt vi faktisk har fått til.

Kanskje er det på tide å begynne å snakke til deg selv på en ny måte.

Ikke som en dommer. Men som en støttespiller. Ikke som en kritiker.

Men som en venn.

For tenk hvor langt du kunne kommet hvis du brukte like mye energi på å tro på deg selv som du bruker på å tvile.

Tenk hvilke muligheter som kunne åpnet seg. Tenk hvilke drømmer som kunne blitt virkelighet.

Tenk hvor mange ganger du kunne sagt ja i stedet for nei. Ingen blir født med en garanti for suksess.

Ingen vet hvordan alt skal gå.

Vi går alle inn i fremtiden uten fasit. Forskjellen er bare at noen velger å gå. Mens andre blir stående og vente.

Ikke vent til alle andre tror på deg. Ikke vent til frykten er borte.

Ikke vent til du føler deg perfekt. Begynn nå.

Med det du har.

Der du er.

For livet ditt forandrer seg den dagen du slutter å spørre om lov til å være deg selv. Og begynner å tro at du er verdt plassen du tar.

Tro på deg selv.

Ikke fordi du vet at du kommer til å lykkes. Men fordi du fortjener å gi deg selv sjansen.

Trine K.