Du har lov til å ta plass

Hvor mange ganger har du bitt deg i tungen for å unngå konflikt? Hvor mange ganger har du sagt ja når du egentlig mente nei?

Hvor mange ganger har du satt dine egne behov til side for å gjøre andre fornøyde? Hvis du er som mange kvinner, er svaret sannsynligvis:

Altfor mange.

Vi lærer tidlig å være flinke. Vi lærer å være hensynsfulle. Omsorgsfulle.

Behagelige.

Vi lærer å tilpasse oss.

Og det er i utgangspunktet fine egenskaper.

Men et sted på veien er det mange av oss som begynner å tro at vår verdi ligger i hvor mye vi gjør for andre.

At vi må være tilgjengelige. At vi må stille opp.

At vi må være sterke. At vi må tåle litt mer. Gi litt mer.

Ofre litt mer.

Og før vi vet ordet av det, har vi bygget et liv hvor alle andre får plass. Bortsett fra oss selv.

Kanskje kjenner du deg igjen. Du passer på familien.

Barna. Kollegaene. Vennene.

Partneren.

Alle vet at de kan ringe deg. Alle vet at du stiller opp.

Alle vet at du ordner. Men hvem passer på deg?

Hvem spør hvordan du egentlig har det?

Hvem ser den delen av deg som også trenger støtte?

For sannheten er at selv de sterkeste menneskene blir slitne. Selv de som alltid smiler.

Selv de som alltid hjelper andre.

Jeg tror mange kvinner går rundt med en usynlig tyngde. De bærer ansvar.

Bekymringer.

Forventninger.

Og samtidig kjenner de på dårlig samvittighet hvis de tar vare på seg selv. Som om egne behov er egoistiske.

Som om det å sette grenser betyr at man er vanskelig. Som om det å si nei gjør en til et dårlig menneske.

Men la meg si dette tydelig:

Du er ikke egoistisk fordi du tar vare på deg selv. Du er ikke vanskelig fordi du setter grenser.

Du er ikke et dårlig menneske fordi du ikke kan være alt for alle hele tiden. Du er et menneske.

Et menneske med begrensninger. Behov.

Følelser.

Drømmer.

Og du har like stor rett til å bli hørt som alle andre.

Jeg tror mange av oss er redde for å ta plass fordi vi er redde for å bli mislikt. Vi vil ikke skuffe noen.

Vi vil ikke såre noen.

Vi vil ikke virke kravstore.

Men vet du hva som skjer når du alltid gjør deg mindre for at andre skal føle seg komfortable? Du forsvinner litt etter litt.

Ikke på utsiden.

Men på innsiden.

Du mister kontakten med dine egne ønsker. Dine egne behov.

Din egen stemme.

Og en dag våkner du kanskje opp og kjenner på en tomhet du ikke helt forstår.

Fordi du har brukt så mye energi på å være den alle andre trenger, at du har glemt hvem du selv er.

Jeg tror ikke livet handler om å velge mellom deg selv og andre. Jeg tror livet handler om balanse.

Du kan være omsorgsfull og samtidig sette grenser. Du kan være snill og samtidig si nei.

Du kan være hjelpsom uten å ofre deg selv. Du kan ta plass uten å ta noe fra andre.

For det er nettopp det mange misforstår.

Når du tar plass, stjeler du ikke plass fra noen andre. Du gir deg selv den plassen du alltid har hatt rett til. Den plassen du kanskje har gitt bort altfor lenge.

Så hvis du trenger å høre dette i dag: Du har lov til å si nei.

Du har lov til å ombestemme deg. Du har lov til å velge deg selv.

Du har lov til å hvile.

Du har lov til å be om hjelp. Du har lov til å ha behov.

Du har lov til å ta plass.

Ikke fordi du er viktigere enn andre. Men fordi du er like viktig.

Og kanskje begynner et bedre liv akkurat der. I det øyeblikket du slutter å gjøre deg mindre. Og begynner å stå stødig i den du er.

TrineK.