Når kjærligheten vår kan gjøre barna mer selvsentrerte – uten at vi mener det

Jeg tror ingen foreldre våkner om morgenen og tenker:

«I dag skal jeg gjøre barnet mitt bortskjemt.»

Tvert imot.

Vi prøver å gi barna våre det beste vi kan. Vi hjelper dem, beskytter dem, kjøper ting de ønsker seg, rydder etter dem og prøver å gjøre livet litt enklere.

Fordi vi elsker dem.

Men gjennom årene har jeg lært noe som har fått meg til å tenke mye over min egen foreldrerolle:

Noen ganger kan det vi gjør av kjærlighet, faktisk gjøre det vanskeligere for barnet å lære ansvar, takknemlighet og omtanke.

Ikke fordi vi elsker for mye.

Men fordi vi noen ganger gjør for mye for dem.

Når vi rydder rommet deres fordi det går raskere.

Når vi pakker sekken fordi vi er redde for at de skal glemme noe.

Når vi ordner opp hver gang noe blir vanskelig.

Når vi kjøper det de ønsker seg fordi vi ikke ønsker at de skal føle seg annerledes enn andre.

Når vi sier ja fordi det er enklere enn å ta kampen.

Jeg forstår det.

Jeg har selv kjent på ønsket om å beskytte barna mine mot skuffelser og vanskeligheter.

Men barn trenger ikke foreldre som fjerner alle hindringer foran dem.

De trenger foreldre som lærer dem å gå over dem.

Et barn som aldri trenger å bidra hjemme, kan vanskelig forstå hvor mye arbeid som ligger bak en familiehverdag.

Et barn som alltid får det de ønsker seg, kan ha vanskeligere for å forstå verdien av det de har.

Et barn som alltid blir reddet når noe går galt, får færre muligheter til å oppleve:

«Dette klarte jeg selv.»

Og kanskje er det nettopp der mye av selvstendigheten og takknemligheten begynner.

Ikke i det vi kjøper.

Men i det vi lærer dem å gjøre selv.

Jeg tror også vi foreldre må være forsiktige med å fortelle barna hvor mye vi har ofret for dem.

«Etter alt jeg har gjort for deg.»

«Jeg har jobbet så hardt for at du skal ha det bra.»

«Du aner ikke hvor mye jeg har ofret.»

Noen ganger sier vi dette fordi vi er slitne. Fordi vi føler oss tatt for gitt.

Men takknemlighet kan ikke presses frem gjennom dårlig samvittighet.

Barn trenger heller å få oppleve hva det betyr å være en del av en familie.

De kan hjelpe til hjemme.

De kan ta ansvar for sine egne ting.

De kan lære å vente.

De kan lære at ikke alle ønsker kan oppfylles.

Og de kan få se at foreldrene også gjør feil, sier unnskyld og sier takk.

For barn lærer ikke først og fremst av det vi sier.

De lærer av det vi gjør.

Hvis vi ønsker at barna våre skal være respektfulle, må de se respekt hjemme.

Hvis vi ønsker at de skal være takknemlige, må de høre oss si takk.

Hvis vi ønsker at de skal være gode mot andre, må de oppleve hvordan vi behandler menneskene rundt oss.

Og hvis vi ønsker at barna våre skal få et varmt hjerte, må hjemmet være et sted hvor kjærlighet ikke bare blir sagt, men levd.

Jeg tror ikke god oppdragelse handler om å være perfekt.

Jeg tror det handler om å være bevisst.

Å tørre å si nei.

Å tørre å la barnet bli skuffet.

Å tørre å la barnet gjøre ting selv.

Å tørre å gi ansvar.

Og samtidig være den trygge voksne som barnet alltid kan komme tilbake til.

For det er en stor forskjell på å gjøre alt for barnet sitt og å være der for barnet sitt.

Vi skal ikke gjøre livet perfekt for barna våre.

Vi skal lære dem å håndtere livet.

Så hvis du noen ganger kjenner at barnet ditt har blitt mer kravstort, selvsentrert eller lite takknemlig, prøv å ikke begynne med skyld.

Ikke skyld på barnet.

Ikke skyld på deg selv.

Bare stopp opp et øyeblikk og spør:

Hva trenger barnet mitt å lære nå – og hva trenger jeg å gjøre annerledes?

For kanskje handler det ikke om at vi skal elske barna våre mindre.

Kanskje handler det om å elske dem på en måte som gjør dem sterkere.

Gi dem ansvar.

Gi dem grenser.

Gi dem muligheten til å prøve selv.

Gi dem muligheten til å feile.

Og viktigst av alt:

Gi dem et forbilde.

For en dag skal de stå på egne ben.

Da håper jeg ikke de først og fremst husker alt vi kjøpte til dem.

Jeg håper de husker følelsen av å være elsket.

At de lærte å ta ansvar.

At de lærte å se andre.

At de lærte å si takk.

At de lærte å reise seg når livet ble vanskelig.

Og at de lærte at kjærlighet ikke betyr at noen gjør alt for deg.

Kjærlighet betyr også å tro på at du kan klare det selv.

En liten tanke fra meg til deg

Jeg tror vi alle gjør så godt vi kan som foreldre.

Noen ganger gir vi for mye.

Noen ganger setter vi for få grenser.

Noen ganger blir vi for strenge.

Andre ganger blir vi for ettergivende.

Det viktigste er ikke å være en perfekt forelder.

Det viktigste er å være villig til å se på seg selv, lære og justere underveis.

For når vi som foreldre vokser, får barna våre også muligheten til å vokse.

-TrineK-

“Med varme tanker til alle foreldre som hver eneste dag prøver å gjøre det beste for barna sine.”