Hvis jeg hadde fulgt deg en hel dag og lyttet til alt du sa til deg selv, hva ville jeg hørt?

Ville jeg hørt en venn?

Eller en kritiker?

Dette er et spørsmål som traff meg hardt da jeg begynte å bli mer bevisst på mine egne tanker.

For sannheten er at de fleste av oss snakker til oss selv på en måte vi aldri ville snakket til et annet menneske.

Vi legger kanskje ikke merke til det. Det skjer så automatisk.

Så stille. Så ofte.

Men ordene er der.

«Jeg er ikke flink nok.»

«Hvorfor sa jeg det?»

«Jeg burde visst bedre.»

«Jeg får aldri til noe.»

«Se på henne, hun klarer alt.»

«Hva er galt med meg?» Dråpe for dråpe.

Dag etter dag.

År etter år.

Og uten at vi tenker over det, begynner vi å tro på det.

Jeg tror mange kvinner går gjennom livet med en indre stemme som aldri får hvile. En stemme som alltid finner noe som burde vært bedre.

Noe som mangler.

Noe som ikke er bra nok. Vi kritiserer kroppen vår. Valgene våre.

Utseendet vårt.

Måten vi er foreldre på. Måten vi jobber på.

Måten vi lever på.

Og det mest triste er at vi ofte tror at denne kritikken hjelper oss. At hvis vi bare er harde nok mot oss selv, så vil vi bli bedre.

Men fungerer det egentlig? Tenk etter.

Hvor mange ganger har selvkritikk gjort deg sterkere? Hvor mange ganger har den gitt deg mer mot?

Mer glede? Mer selvtillit?

For de fleste gjør den det motsatte. Den tapper oss for energi.

Den gjør oss usikre.

Den får oss til å tvile på oss selv. Og sakte begynner vi å krympe. Ikke på utsiden.

Men på innsiden.

Jeg tror ikke mennesker vokser gjennom skam. Jeg tror mennesker vokser gjennom forståelse. Gjennom støtte.

Gjennom kjærlighet. Gjennom tålmodighet.

Akkurat slik vi ville støttet et barn som prøver å lære noe nytt.

Et barn som faller når det lærer å gå. Vi kjefter ikke på barnet.

Vi sier ikke:

«Dette burde du klart bedre.» Vi sier:

«Prøv igjen.»

«Du klarer det.»

«Jeg tror på deg.»

Hvorfor slutter vi å snakke slik til oss selv når vi blir voksne? Hvorfor blir vi vår egen strengeste dommer?

Kanskje fordi vi har lært at vi må prestere for å være verdifulle. At vi må bevise oss.

At vi må være sterke. Perfekte.

Kontrollerte.

Men ingen mennesker kan leve et helt liv uten å gjøre feil. Ingen mennesker kan være sterke hele tiden.

Ingen mennesker kan være perfekte. Så hvorfor krever vi det av oss selv?

Jeg har møtt mange mennesker gjennom livet. Noen har opplevd skilsmisse.

Noen har mistet jobben. Noen har kjent på ensomhet. Noen har stått i sorg.

Og det jeg ofte ser, er at smerten utenfra blir dobbelt så stor når den møtes av en hard indre stemme.

Men når vi møter oss selv med forståelse, skjer det noe. Vi blir sterkere.

Ikke svakere.

Vi blir modigere. Ikke mer passive. Vi tør mer.

Ikke mindre.

For mennesker som føler seg trygge inni seg selv, tør å vokse. Tør å prøve.

Tør å feile. Tør å leve.

Så i dag vil jeg at du skal prøve noe. Neste gang du gjør en feil.

Neste gang du tviler.

Neste gang du kjenner deg utilstrekkelig. Stopp opp.

Og spør deg selv:

Hva ville jeg sagt til en venn som hadde det slik akkurat nå? Kanskje ville du sagt:

«Det går bra.»

«Du gjør så godt du kan.»

«Du er ikke alene.»

«Du trenger ikke være perfekt.»

«Jeg er stolt av deg.»

Da har jeg et nytt spørsmål:

Hvorfor fortjener ikke du å høre de samme ordene?

For sannheten er at du lever med deg selv hver eneste dag. Du er den ene personen som følger deg gjennom hele livet. Og forholdet du har til deg selv, påvirker alt.

Hvordan du elsker. Hvordan du jobber. Hvordan du setter grenser.

Hvordan du håndterer motgang. Hvordan du ser på fremtiden.

Derfor er kanskje ikke spørsmålet om du fortjener vennlighet. Kanskje spørsmålet er:

Hvorfor har du ventet så lenge med å gi den til deg selv?

For den dagen du begynner å snakke til deg selv som en god venn, skjer det noe. Du blir ikke perfekt.

Men du blir friere.

Friere til å være menneske. Friere til å vokse.

Friere til å være deg.

Og det er kanskje den viktigste reisen av alle.

TrineK.