Mange sterke kvinner føler seg slitne uten å forstå hvorfor.

De fungerer i hverdagen. Jobb, familie og ansvar går rundt. Likevel er kroppen i konstant beredskap.

Å fungere er ikke det samme som å ha det bra.

Sterke kvinner bærer ofte ansvar som ikke synes.

Følelsesmessig ansvar. Mentalt ansvar. Ansvar for stemning, flyt og helhet. Dette ansvaret står sjelden i kalenderen, men det lever i kroppen.

Over tid blir kroppen vant til å være på vakt.

Selv når det er stille rundt deg, er det ikke stille inni deg.

Mange har lært å overstyre kroppens signaler.

Trøtthet blir ignorert. Spenning blir normalisert. Uro blir noe man bare står i. Ikke fordi man vil, men fordi man er vant til det.

Når kroppen har vært i alarm lenge, hjelper det lite med flere planer og råd. Kroppen roer seg ikke av viljestyrke.

Den roer seg av trygghet.

Dette handler ikke om svakhet.

Det handler om biologi, nervesystem og belastning over tid.

Første steg er sjelden å gjøre mer.

Det er å gjøre det du allerede gjør, litt snillere. Å stoppe før kroppen tvinger deg.

Å møte deg selv med samme omsorg som du gir andre.

Å være sterk trenger ikke bety å være sliten. Men det krever en ny måte å være sterk på.