Det finnes en type slitenhet
som ikke handler om hvor mye du gjør,
men om hvem du må være for å få det til å fungere.

En stille utmattelse
som ikke vises på utsiden,
men som ligger i hvert valg du tar.

Du har blitt god på det.

Å lese rommet.
Å tilpasse deg.
Å si det riktige, på riktig tidspunkt,
slik at ingen blir ukomfortable.

Du vet hva som forventes.
Du vet hvordan du skal oppføre deg
for å bli likt, akseptert, forstått.

Og over tid
blir det en vane.

Ikke noe du tenker over.
Bare noe du gjør.

Du blir den personen
alle beskriver som enkel å være med.

Stabil.
Forståelsesfull.
Trygg.

Men det er en pris.

Og den betales i stillhet.

Igen ser hvor mye du holder tilbake.
Ingen ser hvor ofte du velger bort deg selv
for å bevare roen rundt deg.

Dette handler ikke om svakhet.

Det handler om tilpasning
som har vart for lenge.

Du har lært deg å være sterk.
Så sterk
at du ikke lenger merker
hva det koster.

Du har ikke vært uærlig.

Men du har vært fraværende
fra deg selv.

Du har sagt til deg selv
at det bare er midlertidig.

At det blir bedre.
At du tåler det litt til.

Og det gjør du.

Dag etter dag.

Helt til det en dag
ikke gjør det.

Ikke fordi noe dramatisk skjer.

Men fordi noe inni deg
ikke vil fortsette på samme måte.

Ting du før aksepterte
begynner å føles feil.

Samtaler som ikke gir deg noe.
Relasjoner uten balanse.
Situasjoner hvor du må undertrykke deg selv
for å passe inn.

Du reagerer ikke lenger likt.

Du trekker deg tilbake.

Ikke for å skape avstand,
men for å bevare noe
du ikke helt har satt ord på ennå.

Og det er da reaksjonene kommer.

Du blir oppfattet som annerledes.
Mindre tilgjengelig.
Mer lukket.

Men det som egentlig skjer
er noe annet.

Du slutter å spille en rolle
du ikke lenger kjenner deg igjen i.

Du slutter å være den som alltid gir,
alltid forstår,
alltid tilpasser seg.

Og for første gang på lenge
retter du oppmerksomheten innover.

Det kan føles tomt.

Ikke fordi det ikke finnes noe der,
men fordi du har vært borte
fra deg selv
over lang tid.

Du har brukt så mye energi
på å forstå andre
at du har mistet forbindelsen
til dine egne behov.

Og det er her endringen begynner.

Ikke i store beslutninger.
Ikke i plutselige gjennombrudd.

Men i det stille.

Når du stopper opp
før du reagerer.

Når du lar være
å forklare deg unødvendig.

Når du velger annerledes
i små, konkrete øyeblikk.

Å si nei
når det egentlig er det du mener.

Å være stille
når du ikke trenger å rettferdiggjøre deg.

Å gå
når du kjenner at du ikke hører hjemme.

Det vil ikke føles komfortabelt med en gang.

Noen vil reagere.
Noen vil trekke seg unna.

Men samtidig skjer noe viktig.

Du blir roligere.

Ikke fordi alt rundt deg endrer seg,
men fordi du slutter
å gå imot deg selv.

Du trenger ikke bli en ny person.

Du trenger bare
å slutte å være den du ikke er.

Og kanskje er det nettopp der
livet ditt faktisk begynner å bli ditt.

– TrineK