Det farligste et menneske kan gjøre er å bli vant til å bli behandlet dårlig

Ingen går inn i en relasjon og tenker:

“Jeg håper dette ødelegger selvfølelsen min.”

Likevel skjer det sakte med mange mennesker. Ikke fordi de er svake.

Men fordi mennesker kan venne seg til nesten alt — også smerte. Det begynner ofte med små ting man overser.

En kommentar som sårer litt. Mangel på trygghet.

Følelsen av å måtte kjempe for oppmerksomhet.

Men fordi det også finnes fine øyeblikk… blir man værende. Og hjernen begynner å normalisere det som egentlig gjør vondt. Det er dette som er så farlig med emosjonell ubalanse.

Man merker ikke alltid hvor mye man mister seg selv mens det skjer. Plutselig begynner du å godta ting du aldri ville akseptert før.

Du godtar mindre kommunikasjon. Mindre respekt.

Mindre trygghet.

Ikke fordi standardene dine egentlig er lave — men fordi nervesystemet ditt har blitt slitent.

For mennesker som lever lenge i emosjonell usikkerhet begynner ofte å tvile på sine egne behov.

De tenker:

“Kanskje jeg forventer for mye…” “Kanskje jeg er for sensitiv…”

“Kanskje jeg bare må være mer tålmodig…”

Og sakte begynner de å krympe seg selv for å få relasjonen til å fungere. Dette skjer ofte hos mennesker med store hjerter.

Mennesker som elsker dypt. Som prøver å forstå.

Som alltid ser det gode i andre.

Men problemet er at mennesker som alltid prøver å forstå andre… ofte glemmer å beskytte

seg selv.

Og kroppen merker alt.

Selv om hodet prøver å forklare bort smerten. Kroppen merker stresset.

Uroen.

Den emosjonelle ensomheten.

Det er derfor noen mennesker blir konstant slitne i feil relasjoner. Ikke bare mentalt — men fysisk.

Nervesystemet lever i konstant alarmberedskap.

Du blir anspent uten å forstå hvorfor. Overtenker små ting.

Kjenner uro når telefonen er stille. Får angst av avstand.

Og etter hvert begynner kroppen å tro at dette er normalt. Det er da mennesker mister kontakten med sin egen verdi.

For når man lenge må kjempe for kjærlighet… begynner man til slutt å tro at kjærlighet alltid

skal være vanskelig.

Men kjærlighet skal ikke få deg til å føle deg utrygg hele tiden. Den skal ikke gjøre deg mindre.

Stillere.

Mer redd for å uttrykke behovene dine.

Den skal ikke få deg til å føle at du hele tiden må fortjene plass. Det farligste er ikke alltid å bli behandlet dårlig én gang.

Det farligste er når man blir vant til det.

Når kroppen begynner å akseptere smuler fordi den har glemt hvordan trygghet føles. Og kanskje er det derfor healing føles så uvant i starten.

For når du begynner å velge deg selv igjen… må du lære kroppen din at kjærlighet ikke

trenger å koste deg fred.

Du må lære deg å stole på ro. På stabilitet.

På mennesker som er tydelige.

Og det kan føles fremmed for mennesker som er vant til kaos. Mange tror de savner personen når de går tilbake.

Men ofte savner de bare det kjente mønsteret.

For det kjente føles trygt — selv når det gjør vondt.

Det er derfor ekte healing handler om mer enn å komme over noen. Det handler om å bygge opp forholdet til deg selv igjen.

Lære deg å lytte til følelsene dine. Sette grenser uten skyldfølelse.

Forstå at kjærlighet ikke skal gjøre deg mindre. Og kanskje er det dette mange trenger å høre:

Du er ikke vanskelig å elske fordi du trenger trygghet.

Du er ikke “for mye” fordi du ønsker stabilitet.

Du ber ikke om for mye når du ønsker respekt, nærhet og tydelighet. Det er normale behov.

Og den dagen du virkelig forstår din egen verdi… begynner du også å miste tiltrekningen til

mennesker som ikke klarer å møte deg med den samme kjærligheten du gir.

For mennesker som kjenner sin egen verdi…

slutter etter hvert å bli imponert av halv kjærlighet.

Og kanskje er det akkurat der livet begynner å forandre seg. TrineK