Det er en følelse
du ikke helt klarer å forklare.

Alt ser egentlig greit ut.

Du fungerer.
Du gjør det du skal.
Du er der for andre.

Men likevel…

føles det tomt.

Ikke hele tiden.

Men ofte nok
til at du begynner å legge merke til det.

Du tenker kanskje:

Jeg burde være takknemlig…

Det er jo ingenting galt…

Men kroppen din
lyver ikke.

Det er ikke tomhet uten grunn.

Det er tomhet
som kommer av at du har gitt for mye
på feil steder.

Du har vært den som stiller opp.
Den som forstår.
Den som gir én sjanse til.

Og det føles riktig.

Helt til det ikke gjør det lenger.

For sakte begynner noe å skje:

Du blir sliten.
Ikke fysisk.
Men inni deg.

Du begynner å stille spørsmål:

Hvorfor er det alltid jeg som gir mer?
Hvorfor føles det aldri helt nok?
Hvorfor føler jeg meg alene
selv når jeg ikke er det?

Og det er her mange stopper.

De prøver å fikse det.

Gir litt mer.
Prøver litt hardere.
Forklarer seg litt tydeligere.

Men det gjør det bare verre.

Fordi problemet ikke er
at du gir for lite.

Problemet er
at du gir til steder
som ikke gir tilbake.

Og det tømmer deg.

Ikke med én gang.

Men over tid.

Du begynner å miste deg selv
uten å merke det.

Du tilpasser deg mer.
Sier mindre av det du egentlig mener.
Velger ro fremfor sannhet.

Og plutselig en dag
ser du deg selv og tenker

Hva skjedde med meg?

Men sannheten er

Ingenting “skjedde.

Du bare
sluttet å velge deg selv.

Og det er der du må begynne igjen.

Ikke med store endringer.

Ikke med drastiske valg.

Men med små ting:

Si nei
når du egentlig mener nei.

Ikke forklar deg
når du ikke må.

Gå
når du kjenner det er feil.

Det vil føles uvant.

Fordi du er vant til å være den som gir.

Men sakte vil noe endre seg:

Du føler deg lettere.
Klarere.
Mer deg selv igjen.

Og viktigst av alt

Du begynner å fylle deg selv opp igjen.

Ikke fordi livet plutselig er perfekt.

Men fordi du ikke lenger
går imot deg selv.

– TrineK